Kronikk: Risikostyring i ekstremvær
Norske finansforetak bør ikke vente på ordre fra Finanstilsynet før de strammer opp klimarisikovurderingene sine.
DN tok nylig på lederplass opp at Finanstilsynet i Norge er sent ute med å ta klimaproblemet og medfølgende utfordringer på alvor. I Basel i Sveits og i Storbritannia er regulerende myndigheter godt i gang med å sørge for at finansnæringen er forberedt på å ta inn over seg klimarelaterte effekter på investerings- og låneprodukter. Men egentlig handler ikke dette om klima – det handler om å ta risikostyring på alvor.
Norske myndigheter har etablert Forskrift om risikostyring og internkontroll. Forskriften sier klart og tydelig at finansforetak løpende skal vurdere vesentlige risikoer som er knyttet til virksomheten. Ifølge forskriften skal styret fastsette foretakets risikoprofil. Daglig leder er ansvarlig for å følge opp endringer i relevante risikoer og gi styret tidsriktig informasjon om disse.
Økende ekstremvær, inkludert flom og tørke, kan stoppe produksjonsanlegg, begrense råvaretilgang og forsinke transport av varer og tjenester. Ved å se på ulike scenarioer for klimaendringer og tilhørende opptrapping av klimapolitikk, er det mulig å estimere sannsynligheter for økonomiske konsekvenser som energieffektivitetskrav og avgifter på klimaskadelige utslipp.
Finansforetak lever av å anslå kunders evne til å betjene et lån, estimere fremtidig lønnsomhet i en investering, og sannsynlighet for at det trekkes på forsikringer. En risikofaktor som klimaendringer, der den enkelte kundens tilpasningsevne til nye krav og utfordringer vil spille inn, er selvfølgelig en relevant risiko for et finansforetak. Det er dermed også nødvendig at styret får tidsriktig informasjon om utvikling i risikoeksponeringen som skyldes klimarelaterte forhold.
Dette gjelder også Kommunalbanken. Som den største långiveren til landets kommuner og fylkeskommuner følger vi med når Skjåk og Luster opplever smelteflom i oktober, eller når det diskuteres om avfallsforbrenningsanlegg blir ilagt CO2-avgift. Dette påvirker Kommunalbankens kunders økonomi og risiko i like stor grad som andre faktorer vi overvåker i risikovurderingene. Sammen med Cicero jobber vi med å utvikle et rammeverk for kommunene for at de kan vurdere og håndtere sin klimarisiko, og på sikt må vi se hvordan resultatene skal brukes til å vurdere klimarisikoen i vår egen portefølje og rapportere på denne.
Michael Bloomberg, som leder det etter hvert mye omtalte G20-utvalget TCFD (Task Force on Climate-Related Financial Disclosures) har uttalt at selskaper mangler mål for og informasjon om klimarelaterte risikoer, noe som hinder dem fra å gjøre valg som er riktige på lengre sikt. Uten relevant informasjon er det vanskelig å treffe riktige beslutninger.
Dette kjennetegner også norsk finansnæring. Gode klimaanalyser er avhengig av like gode data fra låntakerne og selskapene det investeres i. En fersk analyse av de 100 største børsnoterte selskapene i Norge viste at svært få rapporterer om klimarisiko på en tilstrekkelig måte. Dette vitner om at klimarelaterte risikoer ikke får tilstrekkelig oppmerksomhet. Når de største selskapene sliter med dette, er det en utfordring også for finansnæringen.
Håndtering av klimarisiko er ikke en vag visjon om å redde kloden. Det handler om noe så enkelt som å ta ansvar for reelle risikoer som påvirker miljø, mennesker og selskaper allerede i dag. Et finansforetak bør ikke lene seg tilbake og vente på at Finanstilsynet skal komme med fasiten på hvordan vesentlige risikoer knyttet til klimarelaterte forhold skal håndteres. For på hvert foretak hviler det et ansvar på styret og ledelsen: Etter dagens regelverk skal vesentlige risikoer håndteres på en forsvarlig måte, selv når disse ikke sklir sømløst inn i risikomodellene man bruker i dag.
Et risikobilde kan aldri vært statisk. Vi ønsker alle god lesning av internkontrollforskriften og ikke minst følger med på utviklingen internasjonalt. Det kan være på tide med litt repetisjon dersom viktigheten av klimarelaterte forhold ikke er åpenbar.