Låneveileder
-
Innledning
KBN mener det er viktig at kommunen har egne, begrunnede oppfatninger om rentevalg, risikonivå og hvordan låneprosessen skal foregå. Vi har derfor samlet nyttig informasjon i denne låneveilederen.
-
Gjeldsforvaltning i kommuner og fylkeskommuner
Kommuneloven slår fast at kommunens økonomi skal forvaltes slik at den økonomiske handleevnen ivaretas over tid. Kommunens gjeld påvirker økonomien og derfor er det viktig å ha kunnskap om hvordan gjelden er sammensatt, egenskapene ved produktene og risikoen gjeldsporteføljen er utsatt for.
Ved forvaltning av låneporteføljen er det vesentlig å se på sammensetningen av låneporteføljen, herunder hvor stor andel fast og flytende rente man skal ha og andel kortsiktige og langsiktige lån. Lån med kort og mellomlang løpetid har vanligvis ikke avdrag, men forfaller i sin helhet og må refinansieres.
Det er kommunens økonomi som er det viktigste beslutningsgrunnlaget for valg av risikonivå og sammensetning av låneporteføljen. Flytende renter gir renteutgifter i tråd med markedsutviklingen, mens fastrenter gir mer stabile renteutgifter og større forutsigbarhet. Lån uten avdrag gir behov for refinansieringer, mens lange avdragslån gir stabil finansiering. Eksempler på spørsmål som kan stilles er: Hvor store svingninger i rentenivået tåler kommunens økonomi? Tåler likviditeten risikoen ved hyppige refinansieringer? Har kommunen kompetanse og ressurser til å drive en kompleks gjeldsforvaltning?
Finansreglementet skal regulere rammene for gjeldsforvaltningen og hvilke typer låneprodukter som kan benyttes. Ved bruk av lån hvor det oppstår refinansieringsrisiko må det foreligge rammer for hvor stor andel av låneporteføljen som kan forfalle årlig.
Renterisiko i gjeldsporteføljen kan defineres som hvilken effekt en gitt renteoppgang har for kommunens økonomiske handlingsrom.
De aller fleste kommuner vil ha en rekke lån knyttet til investeringer hvor det er tilhørende inntekter som varierer med renteutviklingen. Eksempler på dette vil være lån til selvkostområder (vann, avløp og renovasjon) og lån med rentekompensasjonsordninger. Størrelsen på netto rentebærende gjeld vil derfor være vesentlig å vurdere i sammenheng med sammensetningen av låneporteføljen.
Mange kommuner har innestående likviditet og/eller rentebærende papirer som gir en renteinntekt og hvor en renteoppgang vil motvirke økte rentekostnader. For å beregne hvilken faktisk renterisiko en gjeldsportefølje har, vil det være naturlig å ta hensyn til dette. Dette kalles ofte netto renteeksponert gjeld.
Første steg er å analysere hvor, og på hvilken måte, renterisiko oppstår i kommunen. Som netto låntaker har kommunen renterisiko i låneporteføljen og er dermed eksponert for renteoppgang. Endringen i lånekostnaden avhenger av hvilken rentebinding kommunen har, og det er viktig å følge opp rentebindingen på alle lån, for å se om en renteendring slår ut i en kostnadsøkning.
Neste steg er å måle hvordan renteoppgangen slår ut i kommunens rentekostnader. En metode er å se på hvordan rentekostnadene endres på for eksempel ett års sikt ved en renteøkning på 1 prosentpoeng. En slik simulering kan gjøres i KBN finans. Resultatene av denne analysen bør deretter tas inn i en stresstest sammen med konsekvenser for aktivasiden for å få et totalt bilde av risikoen.
Renterisiko kan reduseres gjennom å bruke lån med fastrente eller selvstendige rentesikringsinstrumenter (derivater). Rammer for bruk av fastrenter og rentesikringsinstrumenter må fastsettes i finansreglementet.
Det er to viktige spørsmål som må avklares i finansreglementet:
- Valg av andel fast og flytende rente. For eksempel kan det være at maksimalt 50 prosent og minimum 20 prosent av kommunens samlede langsiktige gjeld skal være sikret med fast rente. Hva som er et riktig nivå for andel fast rente må vurderes i den enkelte kommune ut fra økonomisk situasjon og valg av renterisiko. Valg av nivåer for andel fast rente bør ta utgangspunkt i netto renteeksponert gjeld. Om ikke gjeld knyttet til selvkost-områder og lån med rentekompensasjon samt likviditet og plasseringer med flytende rente tas hensyn til, vil en kunne ende opp med å ha fastrente som overstiger den renteeksponerte gjelden.
- Valg av gjennomsnittlig rentebindingstid. Ved å spre låneporteføljen over flere lån med ulik gjenstående rentebindingstid, reduseres risikoen for at svingninger i rentenivået på lange renter skal gi store utslag i renteutgiftene, selv med en stor andel fast rente. Det kan være naturlig å sette et tak på hvor stor andelen av fastrente som kan forfalle hvert år og samtidig sette et bånd på en gjennomsnittlig rentebindingstid.
Derivater er en samlebetegnelse på finansielle kontrakter som er utledet av ett eller flere andre finansielle instrumenter, slik at kontraktsverdien bestemmes av (derives from, hentes fra) utviklingen i de underliggende instrumenter. Eksempler på derivater er opsjoner, futures, renteswapper og FRA-avtaler (fremtidig renteavtale). De mest aktuelle derivater i kommunal gjeldsforvaltning er FRA-avtaler og rentebytteavtaler (renteswapper).
KBN tilbyr ikke derivater til våre kunder, men tilbyr ordinære fastrenter med opp til 10 års bindingstid som på en enkel måte gir redusert renterisiko. En unngår da en separat avtale på sikring av renten.
Skal det tas i bruk slike avtaler, må kommunen selv ha god kunnskap om bruk av finansielle instrumenter og gode systemer for oppfølging av avtalene. Bruk av derivater må ha hjemmel i kommunens finansstrategi og alle derivater skal også opplyses i regnskapsnoter og dokumenteres iht. KRS 11.
For å oppnå en fullstendig sikring av et lån med en rentebytteavtale er det mange elementer som må være på plass. Sikringen må for eksempel matche det underliggende lånet på beløp, termindatoer, referanserente, avdrag og varighet. Er ikke denne matchen komplett kan kommunen sitte igjen med både markedsrisiko og marginrisiko, i tillegg til renterisikoen instrumentet var ment å redusere eller fjerne.
FRA (En fremtidig renteavtale) er en avtale mellom to parter om å fastlåse rentesatsen frem i tid på et lån eller en plassering. En slik avtale kan sikre en bestemt rentesats ett til to år frem i tid. Avtalene er knyttet til 3 eller 6 måneders Nibor.
Rentebytteavtale er en kontrakt på bytte av renteforpliktelser – fra flytende rente til fast rente eller omvendt. Vanligvis innebærer en slik avtale bytte av fast rente (swaprenten) mot kort pengemarkedsrente (3 eller 6 måneders Niborrente). Ved kontraktinngåelse avtales hvilken periode rentebytteavtalen skal gjelde for, beløp (nominell hovedstol), samt vilkår for den faste og flytende renten i avtalen. I en rentebytteavtale er det bare renteforpliktelsene som byttes – det skjer ingen utveksling av hovedstol. Hovedstolen anvendes kun for beregning av rentestrømmen som byttes. Rentebytteavtaler regnes som et langsiktig rentesikringsinstrument, og det tilbys i dag løpetider opp til 10 år. Lengre løpetider er mer sjelden.
-
Sammenligning av lånetilbud
For å sikre at fellesskapets midler forvaltes på en god måte er det viktig at man beregner rentekostnaden på en korrekt måte. Alle gebyrer og omkostninger må tas med i beregningen når ulike lånetilbud skal sammenlignes. Det innebærer at effektiv rente og rentekonvensjoner må tas med i beregningen.
Effektiv rente viser den totale kostnaden på lånet, inkludert alle gebyrer og kostnader.
Den effektive renten inkluderer alle kostnader og gebyrer og blir omregnet til årlig pris/rente, slik at det er mulig å sammenligne ulike lånetilbud. Der er kun når et lån har en termin per år og ingen andre kostnader at nominell rente er lik effektiv rente.
En hovedforskjell mellom lån i KBN og lån i kapitalmarkedet er at lån i KBN er uten gebyrer, mens lån tatt opp i kapitalmarkedet har ulike former for gebyrer. Selv om den nominelle rentesatsen er lik, vil det kunne være stor forskjell på den effektive renten, avhengig av lånevolum og løpetid.
Det er viktig å se på den totale prisen når et lånetilbud skal sammenlignes.
Det er en hel rekke faktorer som påvirker den effektive renten på et lån, først og fremst:
- Nominell rentesats på lånet
- Renteberegningsmetode
- Tidspunkt for renteinnbetaling: forskuddsvis eller etterskuddsvis
- Antall innbetalingsterminer
- Kostnader i form av gebyrer (termin, etablering, innløsning m.m.), provisjoner
- Løpetid på lånet
- Størrelse på lånet (for eksempel gebyrer og provisjoner i prosent av lånesaldo)
- For lån i verdipapirmarkedet tilkommer kostnader til Nordic Trustee og kostnader til kontofører/utsteder og eventuelle avgifter for børsnotering
- Eventuell provisjon til låneformidler/finansforvalter
Alle kostnadene ovenfor er ikke nødvendigvis regnet inn i tilbyders oppgitte effektive rente.
I lånemarkedet benyttes det forskjellige beregningsmetoder for å beregne antall rentedager for de enkelte lånetyper. Valg av beregningsmetode vil virke inn på den effektive renten, slik at det er viktig å ha et korrekt sammenligningsgrunnlag for antall rentedager når lånetilbud med ulike låneprodukter skal sammenlignes.
Produkt Beregningsmetode P.t., sertifikater Act/365 Nibor, FRA, flytende renteswapper Act/360 Fastrenter 30/360 Omregning fra
Til
Formel
30/360 Faktiske dager/360 Rente * 360/365 Faktiske dager/365 Faktiske dager/360 Rente * 360/365 Faktiske dager/360 30/360 Rente * 365/360 Faktiske dager/360 Faktiske dager/365 Rente * 365/360 Faktiske dager/365 30/360 eller omvendt Omregning ikke nødvendig Halvårlig rente Årlig rente R = (1 + r/2)^2 – 1 Årlig rente Halvårlig rente R = 2*((1+ r)^1/2 – 1) -
Finansielle begreper
Nedenfor forklares relevante finansielle begreper.
Lån hvor summen av låntakers terminbeløp til renter og avdrag er konstant.
Del av et regnskap som viser selskapets økonomiske stilling på et gitt tidspunkt, som regel ved slutten av året.
Ett basispunkt tilsvarer 0,01 prosent eller 1/100 av 1 prosent. Kalles også rentepunkt eller yieldpunkt.
Sammenligningsgrunnlag. I rentemarkedet benyttes ofte renten på statspapirer som benchmark, mens ledende aksjeindekser benyttes som benchmark i aksjemarkedet.
Lån som etter de fastsatte betingelser løper uten avdrag og i sin helhet forfaller på et bestemt tidspunkt. Brukes mest i forbindelse med obligasjonslån uten avdrag. Også kalt fastlån.
Engelsk ord for oppgjør av verdipapirer. En oppgjørsbank trer inn som mellomledd i handelen med de rettsvirkninger som følger av lov og forskrifter og sørger for at handelen blir gjort opp.
Verdipapir som er utledet av andre finansielle instrumenter og hvor kursutviklingen bestemmes av utviklingen i et eller flere underliggende instrumenter. Eksempler er opsjoner, futures, swapper og FRA.
Årlig kostnad knyttet til et lån, som i sin enkleste form beregnes av nominell rente og antall renteterminer pr år. Skal også ta hensyn til eventuelle andre faktorer som virker inn, som gebyrer, provisjoner, over-/underkurs mv. Jo høyere nominell rente og jo flere terminer pr. år, desto høyere effektiv rente.
Fremtidig renteavtale. En gjensidig bindende avtale om en fremtidig rente i en gitt periode og for et bestemt beløp.
Engelsk uttrykk som betyr å sikre seg mot tap om markedsprisene endres.
De midler som lånes ut ved starten på et lån.
Et volumveid gjennomsnitt av gjenværende tid frem til forfallstidspunktet for et gjeldsbrevlån, sertifikat eller obligasjon. For eksempel vil et 20-års serielån ha 10 års kapitalbinding på oppstartstidspunktet.
Risikoen for at en låntaker eller utsteder av et verdipapir ikke overholder sine betalingsforpliktelser (dvs. renter og avdrag).
Renten på obligasjoner som fastsettes på utstedelsestidspunktet, og som man får utbetalt (halv-)årlig (basert på obligasjonens pålydende verdi).
Usikkerheten forbundet med å få omsatt et verdipapir, med andre ord faren for mangel på interesserte kjøpere.
Den tid et lån løper til lånet er helt innfridd.
Uttrykk for det generelle rentenivået i markedet.
Risikoen som gjelder markedet generelt, dvs. faren for at markedet skal svinge i verdi som et resultat av endringer i for eksempel konjunkturer, rentenivå og politiske forhold. Markedsrisiko kan altså ikke diversifiseres bort. Også kalt systematisk risiko.
Norwegian InterBank Offered Rate. Noen steder vil det stå IBOR, og så må man velge NOK renten. IBOR i Norge er NIBOR. Renten som norske valutabanker låner penger til seg imellom. Er ofte benyttet som referanserente i forhold til handler med rentebærende instrumenter. Finnes som 1-12 måneders renter, men 3 måneders er mest benyttet som referanserente.
Pålydende lånerente. Rentesatsen.
En obligasjon kan kort defineres som et bevis for at man har lånt ut penger. Dette lånebeviset er et verdipapir som kan omsettes.
En rente med kort renteregulering (vanligvis 14 dager) som ofte følger långivers innlånskostnader. Den følger også utviklingen i de korte pengemarkedsrentene og endres i takt med disse.
Realrenten er nominell rente korrigert for prisstigning (inflasjon).
Et volumvektet gjennomsnitt av gjenstående rentebindingstid for lån.
Eksempler:
- Dersom en rente har 10 års binding (fastrente), og har like stor hovedstol for hele bindingstiden (avdragsfritt lån), så vil rentebindings være 10 ved rentens start.
- Dersom renten følger en lineær avdragsprofil som gjør at hovedstol ender i null etter 10 år, vil rentebinding ved start være 5. Her har man altså bundet halvparten så mye gjennom bindingstid. For enkeltlån er det denne avtalens siste renteperiode som styrer beregningen.
- Et lån tilknyttet 3 mnd. NIBOR, vil ved start av en 3 mnd. periode ha rentebinding på 0,25 (3/12 av et år).
- Et lån tilknyttet KBNs p.t.-rente viser rentebinding null, da renten kan endres med 14 dagers varsel, også inne i en termin.
Definerer hvordan rentebeløpet skal utregnes med hensyn til antall dager i et år.
Obligasjoner/fastrentelån: 360/360, dvs. 30 dager per måned, uansett.
Sertifikater/lån med flytende rente: 365/365, dvs. vanlig kalenderbasis.
Nibor: 365/360
Se “basispunkt”.
Endring av lånerenten en eller flere ganger i låneperioden. Ny rente settes i forhold til rentereguleringsklausulen i tegningsinnbydelsen.
Dato for rentebetaling.
Risiko for potensielt tap i form av redusert markedsverdi som følge av svingninger i renten.
Den ekstra avkastningen en investor forventes å oppnå ved en risikabel investering i forhold til en risikofri investering. Investeringer i statlige rentepapirer benyttes vanligvis som det risikofrie sammenligningsgrunnlaget, selv om ingen investeringer er helt uten risiko.
Den ekstra avkastningen en investor forventes å oppnå ved en risikabel investering i forhold til en risikofri investering. Investeringer i statlige rentepapirer benyttes vanligvis som det risikofrie sammenligningsgrunnlaget, selv om ingen investeringer er helt uten risiko.
Kontrakter der to parter avtaler bytte av betalingsstrømmer og/eller hovedstol basert på et spesifisert nominelt beløp i en spesifisert periode. For eksempel kan den ene parten betale den andre flytende rente, mens den selv mottar fast rente.
Lån med fast rente og løpetid kortere enn 12 måneder. Fungerer i praksis på mange måter som en obligasjon, men er underlagt et noe annet regelverk.
En oversikt over den viktigste informasjon knyttet til verdipapirer som legges ut for salg i førstehåndsmarkedet. Jfr. prospekt.
Kontrakter om utsatt oppgjør (utover normal oppgjørsperiode ved spot-handler) ved kjøp eller salg av finansielle instrumenter og råvarer, hvoretter både kjøperen og selgerens forpliktelser gjøres opp på et spesifisert tidspunkt i fremtiden.
Fellesrepresentant for obligasjonseierne hvis hovedoppgave er å ivareta disses interesser og rettigheter overfor låntaker. Underliggende låneavtale angir mer spesifikt hvilke funksjoner og oppgaver som er tillagt tillitsmannen i hvert enkelt lån.
Et mål på renterisiko. Defineres som endringen i markedsverdien av et rentebærende instrument ved en endring i renten på 1 prosentpoeng.
Engelsk uttrykk for effektiv rente.
