Rekordhøye statsrenter i vestlige land
Vestlige land kan gå inn i en ny rentevirkelighet. Etter et tiår med historisk lave renter krever investorene igjen høyere avkastning for å låne ut penger med lang løpetid.
Store budsjettunderskudd, økende gjeld og omfattende investeringsbehov kan holde de lange rentene oppe – selv om sentralbankene setter styringsrentene ned.
De lange statsrentene i vestlige land har steget markant. Siden begynnelsen av september har den amerikanske 30-årsrenten økt fra rundt 5,3 prosent til om lag 5,6 prosent, det høyeste nivået på mer enn 25 år. Tendensen er den samme i andre vestlige land, ikke minst drevet av utviklingen i amerikanske lange renter. Frankrike skiller seg særlig ut, med den største renteoppgangen og sterkest uro i kapitalmarkedene. Bekymringen gjelder landets offentlige finanser, den økonomiske politikken og den politiske risikoen frem mot presidentvalget i 2027.
Utviklingen viser at rentemarkedet ikke bare styres av sentralbankenes styringsrenter. En ti- eller trettiårig statsrente består grovt av 2 deler; forventede fremtidige korte renter pluss en terminpremie – den ekstra avkastningen investorene krever for å binde kapital lenge. Begge de to har steget, den første fordi vekst og inflasjon er forventet å bli høyere, og dermed forventes styringsrenten å bli holdt høyere lenger frem i tid. Den siste tiden er det særlig terminpremien som har økt, drevet av høyere statlig opplåning, større rentefølsomhet blant de som låner ut penger og usikkerhet om inflasjon, gjeld og økonomisk politikk. Oppgangen i lange amerikanske renter uttrykker derfor ikke bare forventninger om sterk vekst, men også økt risiko.
Store og vedvarende budsjettunderskudd øker USAs statsgjeld og tilbudet av statsobligasjoner. Samtidig er økonomien relativt robust, med store investeringsbehov innen blant annet teknologi, energi og forsvar. Staten konkurrerer dermed med privat sektor om kapitalen, noe som løfter terminpremien og kan holde lange renter oppe selv om styringsrenten ventes å falle.
Inflasjonsrisikoen er også viktig i USA. Selv om prisveksten avtar, er det mer usikkert enn før pandemien hvor den vil stabilisere seg. Handelsbarrierer, dyrere energi, press i arbeidsmarkedet og ekspansiv finanspolitikk kan skape nye prissjokk og tvinge Federal Reserve til å holde renten høyere enn tidligere antatt.
I Europa er bildet mer sammensatt. Den europeiske sentralbanken kan redusere styringsrenten dersom inflasjonen kommer under kontroll og veksten er svak, uten at de lange rentene nødvendigvis faller tilsvarende. Betydelige investeringer i forsvar, energi, infrastruktur og grønn omstilling øker det offentlige lånebehovet og obligasjonsutstedelsen, særlig i Tyskland og flere andre land. Forskjellene er samtidig store: Tyske statsobligasjoner er fortsatt euroområdets sikreste referanse, mens rentene i Frankrike, Italia og andre høyt belånte land også inneholder en landspesifikk kreditt- og finanspolitisk risikopremie.
Utviklingen markerer et strukturelt skifte fra tiåret etter finanskrisen, da lav inflasjon, omfattende obligasjonskjøp og begrenset kapitaletterspørsel presset lange renter ned. Nå øker tilbudet av offentlig og privat gjeld, sentralbankene bygger gradvis ned balansene, og investorene er mindre villige til å ta renterisiko. Lange statsrenter kan derfor forbli relativt høye selv om korte renter faller, og rentekurvene bli brattere fordi markedet krever mer kompensasjon jo lengre løpetiden er.
Høyere lange statsrenter øker finansieringskostnadene for boliglån, næringseiendom, selskaper og kommuner og reduserer nåverdien av fremtidige inntekter og investeringer. For låntagere kommer virkningen gradvis når gammel gjeld refinansieres, slik at renteutgiftene tar en større del av budsjettene. Det avgjørende er om renteoppgangen skyldes høyere produktiv vekst og investeringsbehov, eller svekket tillit til inflasjonskontroll og offentlige finanser. Det første er håndterbart; det andre kan bli en varig og krevende belastning for vestlige økonomier.
For kommunesektoren kan finansieringskostnadene forbli høye selv om sentralbankene setter ned styringsrentene. Kommuner og fylkeskommuner har store, langsiktige investeringsbehov innen blant annet helse, vann og avløp, infrastruktur og klimatilpasning. Når eksisterende gjeld rentereguleres eller forfaller, slår høyere markedsrenter gradvis inn i budsjettene og reduserer handlingsrommet for tjenester og investeringer. Prosjekter kan måtte prioriteres hardere, utsettes eller gjennomføres langsommere. Et varig høyere rentenivå stiller derfor større krav til økonomisk planlegging, finansieringsstrategi, spredning av rente- og kapitalbinding og realistiske stresstester, også for en sektor med god tilgang til langsiktig finansiering.