Hvordan ser fremtiden ut?

Scenariotenkning 

Vi kan med  stor sikkerhet si at kloden kommer til å bli varmere, men noe av det som er utfordrende med klimaforandringer er at vi ikke på detaljert nivå vet hvordan endringene vil slå ut.

Klimaforskerne kan likevel si ganske mye hvordan verden vil se ut i fremtiden og at det vil henge sammen med hvorvidt vi lykkes med utslippskutt. Derfor er det vanlig å operere med ulike scanerioer. Begrepet scenario bruker vi om et fremtidsbilde under et sett med antakelser. Ingen vet nøyaktig hvordan fremtiden ser ut, men scenariene er forsøk på å forestille seg hvordan verden vil bli avhengig av de ulike valgene vi tar i dag. 

Miljødirektoratet har med bakgrunn i FNs Klimapanels spesialrapport om global oppvarming på 1,5 grader laget tre forskjelliige scenarioer om en varmere verden frem mot år 2100:

Klimaendringenes paradoks

Det er ikke slik at klimaendringene treffer alle likt. Klimaendringens paradoks er at det er de som slipper ut aller minst som rammest hardest.

Det er innbyggerne i den vestlige verden og i oljeeksporterende land som har høyest utslipp per person i verden. Qatar, De Forente Arabiske Emirater, USA og Australia ligger på verstingtoppen, med Russland, Sør-Korea, Tyskland og Nederland like etter [Ritchie, 2019]. Norge er også høyt oppe på lista. Det er imidlertid ikke disse landene som rammest hardest av klimakrisa. FN-delegaten fra Malawi (hvor utslippene per person er en hundredel av Norges [Ritchie, 2019]), peker på global oppvarming som en enorm trussel mot matsikkerhet og kilde til økende hungersnød i Malawi, Nigeria, Somalia, Sør-Sudan og Yemen. Maldivenes delegat forklarer at øystatene sliter med at temperaturforandringer, flom, tørke, havnivåstigning og fallende tilgang på rent vann gjør det svært vanskelig å dyrke mat [FN, 2018].

Når alvorlige klimahendelser treffer land med svake velferdssystemer og manglende sikkerhetsnett vil det få katastrofale følger for de mest utsatte innbyggerne. Stadig flere må flykte fra hjemmene sine på grunn av naturkatastrofer som følge av klimaendringer, og vi kan forvente svært mange klimaflyktninger i årene som kommer. Verdensbanken estimerer hele 143 millioner klimaflyktninger innen 2050 [World Bank Group, 2018]! Dette tilsvarer Norges befolkning multiplisert med 26,6. Mens noen flyktninger kan returnere hjemmene sine når situasjonen har roet seg, vil mange klimaflyktninger måtte flytte permanent fordi naturkatastrofer har ødelagt deres livsgrunnlag.

Hvorfor er det så vanskelig?

Til tross for at forskerne er samstemte om klimaendringenes alvorlighetsgrad, har vi vansker med å ta dette inn over oss. Klimatrusselen oppleves som abstrakt og fjern og dermed kan det for mange oppleves som meningsløst å bruke mye tid og ressurser på tiltak som reduserer klimagassutslipp og klimatilpasning. Mens klimakrisa er langsiktig, preges politikken som må løse den av kortsiktighet. Politikere og politiske parti er avhengig folkets stemmer for å vinne valget hvert fjerde år. Dersom folket ikke ønsker å prioritere klimatiltak, kan det være vanskelig for politikerne å prioritere nettopp dette.

Utfasingen av oljeproduksjon her hjemme i Norge kan være et eksempel på dette – fra et klimaperspektiv bør man slutte å lete etter olje, men de som mener vi bør vente med å skru igjen krana peker på at olje- og gassektoren bidrar med verdifulle arbeidsplasser og inntekter til statskassa. I andre tilfeller kan det være lettere å være enig om hva som bør gjøres, men vanskeligere å prioritere penger til å uføre dette fordi andre ting fremstår mer prekære. For eksempel kan det være lite aktuelt for et land rammet av en alvorlig sultkrise å bruke penger på å sikre en vei som er i ferd med å rase ut på grunn av mer nedbør, eller den økonomiske krisen som fulgte korona-pandemien gjør at store investeringer i fornybar energi må vente.