Hopp til hovedinnhold

Klima og klimapolitikk i Norge

  1. Innledning

    Hva er Norges ambisjoner i klimapolitikken, hvilke virkemidler finnes, og hvordan henger Norges politikk sammen med internasjonal politikk?

  2. Klimagassutslipp i Norge

    I 2019 var Norges samlede utslipp på 50,3 millioner tonn CO2-ekvivalenter [Miljødirektoratet, 2020]. Dette sier deg kanskje ikke så mye, men dette tilsvarer å kjøre 10,8 millioner biler non-stop i ett år [Epa, 2020]. Utslippene er 2,3 prosent redusert sammenliknet med 1990-nivå. Det er fint at utslippene går ned, men målsetningen er at vi skal redusere med 50-55 prosent og det er mye som gjenstår. Fra 2018 til 2019 falt utslippene med 3,4 prosent - dette skyldes blant annet reduserte utslipp fra veitrafikk og annen transport[Miljødirektoratet, 2020].

  3. Norsk klimapolitikk

    Norge har som mål å redusere sine klimagassutslipp med mellom 50 og 55 prosent innen 2030 sammenliknet med 1990-nivå [Regjeringen, 2020]. Hva vi forplikter oss til å gjøre her hjemme henger tett sammen med internasjonale samarbeider på klimafeltet. Gjennom Parisavtalen har Norge forpliktet seg til 50 prosent reduksjon innen 2030 sammenliknet med 1990, og Norge har avtalt at dette målet skal nås i samarbeid med EU [Kallbekken og Lahn, 2020]. I 2017 ble Klimaloven vedtatt av Stortinget, og denne loven innebærer at regjeringen jevnlig må rapportere nøyaktig hvor det kuttes og hvordan vi ligger an til å nå målene [NTP, 2017]. Det er altså et lappeteppe av mål og forpliktelser, både hjemme og i utlandet, som felles skal sikre at vi kutter utslippene.

    Men hvordan gjøres det helt konkret? Myndighetene har flere virkemidler tilgjengelige når de skal få privatpersoner og bedrifter over på et mer bærekraftig spor. 

  4. Norges klimapolitiske samarbeid med EU

    Norge har forpliktet seg til å samarbeide med EU på klimafeltet, og vi har en avtale om «felles gjennomføring» av klimamålene frem mot 2030. Dette innebærer at deler av utslippene Norge har forpliktet seg til kan gjennomføres i utlandet. Hvordan fungerer dette?

    I EU deler man gjerne inn i kvotepliktig sektor og ikke-kvotepliktig sektor. En kvote kan ses på som en tillatelse til å slippe ut klimagasser, og det finnes et begrenset antall kvoter i kvotemarkedet. En kvote gir rett til å slippe ut ett tonn CO2.

    1. Kvotehandelssystemet

      Slipper en bedrift ut mer enn de har kvoter til, må de kjøpe flere, og slipper de ut mindre kan de selge overskuddskvotene. Partene som er med på kvotehandelssystemet er enige om å gradvis redusere antall kvoter i markedet, slik at det med tiden blir lov å slippe ut stadig mindre i Europa samlet sett. Prisen på kvoter (og dermed utslipp) vil da øke – det blir dyrere å forurense. Dette systemet sier imidlertid ingenting om hvor i Europa kuttene skal gjennomføres. I teorien kan man altså slippe ut akkurat som før, samtidig som man betaler andre for å redusere utslipp [Kalbekken og Lahn, 2020]

    2. Markedsstabilitetsserveren (MSR)

      I finanskrisen sank aktiviteten i industrien. Det førte til økte overskudd i antall kvoter, og dermed ble det billigere å slippe ut klimagasser. For å sørge for at antall kvoter skal holde seg på et stabilt nivå, ble markedsstabilitetsreserveren innført i 2019. Hvis det er for mange kvoter i markedet, flyttes til MSR, og er det for få tas de ut av MSR og tilbake til markedet. På denne måten skal det alltid være kvoter på et nivå som stimulerer til handel og som gjør utslippskutt attraktivt. 

    3. Svakheter ved kvotehandelsystemet

      Flere, deriblant miljøbevegelsen, har vært kritiske mot å bruke kvotehandelssystemet som en «sovepute» hvor man betaler andre land for å kutte utslipp i stedet for å foreta nødvendig omstilling her. Dette kan føre til at man mister insentiv for å utvikle miljøvennlig teknologi, noe som igjen kan forsinke overgangen til et lavutslippssamfunn. På den andre siden mener flere det økonomisk sett er mest effektivt å gjøre kuttene der hvor de er billigst [Kalbekken og Lahn, 2020].

    4. Klima og kommunene

      Hva er så kommunenes rolle? Som på mange andre politikkområder delegerer staten oppgaver til fylkeskommunene og kommunene også på klimaområdet.

      Kommunene og fylkeskommunene skal kutte utslippene fra sin egen drift, som for eksempel avfallshåndtering, energiforbruk i sykehjem og skoler og kollektivtransport som buss og ferger. Det betyr blant annet at kommunene må ha et bevisst forhold til bruk av energi og materialer når de bygger nytt eller pusser opp gamle bygg. I tillegg er kommunen en stor innkjøper av varer og tjenester, og ved å etterspørre klimavennlige løsninger når noe skal handles inn, kan de bidra til at det skapes marked og miljø for grønne produkter og tjenester.

      Nye værmønstre vil også kreve oppgradering av vann- og avløpssystemer for å ta unna økte nedbørsmengder og mer styrtregn, og for å sikre trygt og tilstrekkelige mengder drikkevann i perioder med tørke.  Også dette er kommunens ansvar å sørge for. Kommunen er også den som avgjør hvor det er lov til å bygge, og det blir stadig mer aktuelt å ta høyde for mulige skred, flommer og ras.

      I tillegg har kommunen en veldig viktig rolle i å tilrettelegge for at andre kan nå målene sine. Både privatpersoner og næringsliv er avhengige av lokale myndigheter for nødvendig infrastruktur. For eksempel er det vanskelig som privatperson å kjøre elbil hvis det ikke er tilgang på ladepunkter noen sted i kommunen. Fraktskip og elektriske varebiler kan ha andre behov for lading, lasting og lossing enn dagens kjøretøy som forutsetter at kommunen investerer i oppgradering av havnene.

      Hvordan kan man vite hva kommunen gjør og planlegger å gjøre? De fleste kommunene har en del informasjon tilgjengelig på nettsidene sine. Alle kommunene har også en såkalt kommuneplan som sier noe om planlagt aktivitet og prioriteringer for kommunen over en lengre periode. Denne er delt i to, en arealdel og en samfunnsdel. Samfunnsdelen kan være et godt sted å starte for å få oversikt over kommunens overordnede mål og prioriteringer, både generelt og spesielt med hensyn på klima.  

      Noen kommuner har også laget egne klimabudsjett. På samme måte som økonomiske budsjetter sier noe om hvor mye penger som kan brukes på hvert område eller av hver avdeling, sier klimabudsjettet noe om hvor store utslipp kommunens avdelinger har, og hvor mye disse må reduseres. Det listes opp tiltak som bidrar til å redusere utslipp, og det blir så opp til avdelingene å gjennomføre disse tiltakene og rapportere på hvordan det går

      Hvordan kan vi påvirke kommunen vår? Kommunene er opptatte av å høre hva innbyggerne bryr seg om. Ofte ber kommunene om innspill fra borgerne, både i enkeltsaker og på større, strategiske saker som kommuneplanens samfunnsdel. Her kan hvem som helst skrive inn og fortelle hva de er opptatte av. De som virkelig ønsker å engasjere seg, har mulighet til å bli med i kommunestyret eller i ungdomsrådet. Kommunestyret er det øverste organet i kommunen og består av folkevalgte representanter. For å bli med i kommunestyret må du bli valgt av kommunens innbyggere og bli 18 år i løpet av valgåret. Det er viktig at også stemmen til ungdom under myndighetsalder blir hørt. Derfor skal alle kommuner ha et ungdomsråd – ungdommens talerør overfor politikere og beslutningstakere. Hvis det er noe du er opptatt av, hvorfor ikke skrive et innlegg i lokalavisen eller  søke om å bli med i ungdomsrådet?

  5. Klimakur 2020

    I januar 2020 publiserte Miljødirektoratet (i samarbeid med flere andre offentlige aktører som Statens Vegvesen og Kystverket) «Klimakur 2030», en utredning som tar utgangspunkt i at norske utslipp skal halveres innen 2030 sammenliknet med 2005-nivået. Rapporten viser hvilke norske næringer i ikke-kvotepliktig sektor som har størst potensiale for utslippskutt, og analyserer både hvilke virkemidler som kreves for at det skal lykkes, hvor mye de vil koste, og hvilke barrierer som kan forhindre at man lykkes [Miljødirektoratet, 2020]. Denne rapporten vil trolig være et viktig kunnskapsgrunnlag for norsk klimapolitikk fremover. Man kan nesten si at Klimakur er en meny politikerne kan velge klimatiltak fra, der styrkegraden på retten symboliserer hvor vanskelige de er å oppnå, prisen symboliserer hvor kostbare tiltakene er, og ventetiden symboliserer tiden det  vil ta å gjennomføre tiltakene.

    Norge jobber også med å sette klima på agendaen i internasjonale forum. Da vi ble valgt inn som midlertidig medlem i FNs sikkerhetsråd i juni 2020, var det med løfte om å sette klimaendringer som sikkerhetstrussel på dagsordenen.

  6. Oljelandet Norge som troverdig klimaaktør?

    Et tema som ofte kommer opp både her hjemme og internasjonalt når det er snakk om Norges klimapolitikk, er hvorvidt en oljenasjon faktisk kan påberope seg å gjøre noe bra for klimaet i det hele tatt. Den norske staten blir stadig vekk beskyldt for å tale med to tunger, for eksempel når vi kjemper for klimaavtale i Paris og samtidig forbereder ny konsesjonsrunde for oljeboring hjemme. Kan vi være en del av problemet og en del av løsningen – samtidig? Dette er et komplisert spørsmål, og svarene avhenger av eget ståsted.

    Slik det internasjonale klimaregimet er bygget opp, regnes klimagassutslipp inn i utslippsregnskapet til landet der utslippene finner sted. Selv om det er betydelige utslipp fra olje- og gassproduksjonen vår (rundt 28 prosent av Norges samlede utslipp), kommer de virkelig store utslippene når oljen eller gassen forbrennes for eksempel i biler eller varmeanlegg andre steder i verden. Brorparten av utslippene fra norskprodusert olje skjer med andre ord i utlandet. Elektrifisering av sokkelen, det vil si at oljeplattformene våre skal få energi fra strømnettet i stedet for fra gassturbiner, har vært en het potet i debatten rundt mulige klimatiltak her hjemme. Når og om plattformene får landstrøm vil utslippene fra produksjonen reduseres betydelig, siden vannkraftprodusert elektrisitet i strømnettet har svært lave utslipp mens energiproduksjon med gassturbiner slipper ut mye. Elektrifisering av sokkelen vil dermed hjelpe Norge med å nå sine utslippsmål, men også frigjøre gass som kan selges og skape utslipp et annet sted. Er det «hyklersk»?

    Svaret fra det offentlige Norge er gjerne at olje- og gassetterspørselen er der uansett, og at vi kan gjøre sektoren litt renere ved å utvinne petroleum med så lave utslipp fra produksjonen som mulig. Dersom vi stenger kranene vil oljen vår bare bli erstattet av langt mer «skitten» olje fra andre land. Et tilsvarende argument kan brukes om gassproduksjonen vår: Fordi gass har lavere karbonintensitet enn for eksempel kull, er det bra for klimaet at vi forsyner Europa med gass så kullkraftverkene kan fases ut. Les gjerne kommentaren fra Norsk olje og gass etter Parisavtalen: «Sikker og stabil gassleveranse fra Norge vil være helt nødvendig for at Europa skal kunne nå sine klimamål».

    Til dette svarer motstanderne for eksempel at et togradersscenario ikke gir rom for bare litt mindre karbonintensive energikilder. Vi må over på utslippsfrie, fornybare energikilder innen kort tid, og store investeringer i gasskraftverk i dag vil forsinke denne utviklingen siden slike kraftverk gjerne har en levetid på 30-40 år. For vår egen del bør vi heller ikke bare kjøpe oss god samvittighet, vi bør også styrke vår egen konkurransekraft i en framtid der betydningen av olje og gass vil være redusert. Da kan vi ikke sove i timen nå.

    Mange mener også at når Norge først har en sparegris (Statens pensjonsfond utland, bedre kjent som «oljefondet») med penger vi har tjent på å selge forurensende petroleumsprodukter, burde vi bruke den på å investere i for eksempel fornybar energi for å «gjøre opp for oss». I 2020 utelukket fondet for første gang selskaper som medvirker til uakseptable klimagassutslipp [Riise, 2020], men fondet er fremdeles tungt investert i mange selskaper med tvilsomme klimameritter.